Dag 01 - Den beste boken jeg leste i fjor

Source: we heart it

                    Jeg skal jukse litt, jeg. Det er ikke snakk om at jeg huska hva jeg las i fjor (hukommelse, hva er det?), ergo tar jeg i år, siden mesteparten av det har gått hen allerede.          Ikke at jeg husker så veldig mye av hva jeg har lest i år heller, da.

                     JEG HUSKER. Jeg las Rick Riordans The Lost Hero. Boka er første bok i spin-offserien av Percy Jackson: Heroes of Olympus. Jeg las den på bursdagen min. Jeg satt hele dagen pal på rommet mitt og konsumerte litt mer enn 500 sider. Jeg er litt sad sod.
          Men jeg liker Percy Jackson/Heroes of Olympus. De om gresk (og også romersk i HoO) mytologi inkorporert i dagens samfunn. Begge settene med guder befinner seg nå i Amerika, siden Amerika mer eller mindre er på toppen i i hierarkiet i verden for tida. Blablabla.
          I The Lost Hero er ikke Percy Jackson med, og det merkes. Jeg var aldri storfan av ham som karakter, egentlig, men man veit ikke hva man har før man ikke har det lenger. Jeg liker Percy mye bedre nu. Annabeth, etc. er fortsatt med, derimot, så da gikk det greit. Jeg hadde ikke likt boka/serien om det ikke var noe fra PJ med.

                  Om det er den beste boka jeg leste ifjor, veit jeg ikke, men hallo, jeg elsker bokserien, så det er en av dem. Also - jeg er fryktelig dårlig på å skrive meningene mine.

30 dagers bokutfordring

Source: we heart it

Dag 01 - Den beste boken jeg leste i fjor
Dag 02 - En bok jeg har lest mer enn to ganger
Dag 03 - Min favorittserie
Dag 04 - Min favorittbok i min favorittserie
Dag 05 - En bok som gjør meg glad
Dag 06 - En bok som gjør meg trist
Dag 07 - Den mest undervurderte boken
Dag 08 - Den mest overvurderte boken
Dag 09 - En bok jeg ikke trodde jeg ville like, men endte opp med å elske
Dag 10 - Min favorittklassiker
Dag 11 - En bok jeg hatet
Dag 12 - En bok jeg pleide å like, men som jeg ikke liker lenger
Dag 13 - Min favorittforfatter
Dag 14 - Min favorittbok fra min favorittforfatter
Dag 15 - Beste mannlige karakter
Dag 16 - Beste kvinnelige karakter
Dag 17 - Mitt favorittsitat fra min favorittbok
Dag 18 - En bok som skuffet meg
Dag 19 - En bok som ble til film
Dag 20 - Beste romantikkbok
Dag 21 - Beste bok fra barndommen
Dag 22 - Den beste boken jeg eier
Dag 23 - En bok jeg har ønsket å lese lenge, men fortsatt ikke har lest
Dag 24 - En bok jeg ønsker flere hadde lest
Dag 25 - Kn karakter jeg kan relatere til
Dag 26 - En bok som fikk meg til å endre mening om noe
Dag 27 - Den mest overraskende avslutningen
Dag 28 - Favorittittel
Dag 29 - En bok alle hatet, men som jeg likte
Dag 30 - Boken jeg liker best av alle

source: The Philosopher

Velkommen til Virkeligheten ver. 1.3

                       Jeg er en båssetter. Ikke at jeg (forhånds)dømmer folk flest, men jeg har alltid en sånn jævla trang til å måtte sette meg sjøl i bås. Jeg vil vite hvem og hva jeg er og hvor jeg har meg. Per nu sitter jeg ved pulten heime, men utover det har jeg ikke den ringeste anelse.
          Fact: Jeg er fryktelig typisk Libra. Sev om jeg ikke liker det at all, så lar jeg meg dytte rundt av folks meninger. Og ikke bare folk jeg liker engang! Når jeg tenker over det, så er det veldig tydelig at mine stae meninger kan rokkes fryktelig lett med et velplassert argument. Eller bare av prinsipp.
          Altså, ta foreksempel religion. Per nu kan jeg ikke tenke meg at jeg noen gang kommer til å tru på f. eks. Gud, men hallooggoddag, jeg kan ikke vite det sikkert at all. Men ja, om noen beviser for meg at Gud finnes... så veit jeg ikke hva jeg gjør.

          Uansett. Sånn nå er jeg Satanist. Eller var, eller hva faen. Jeg blei usikker for ei lita stund sida pga sitatet på begynnelsen av Behemoths "Antichristian Phenomenon". Sitatet i seg sjøl hadde ikke noe å si, men jeg googla det og kom fram til et intervju med vokalist Nergal: "It's [LaVeyan Satanism] too materialistic and... not so deep spiritually." Og jeg er fortsatt litt der at sjøl om det er hans personlige mening og Satanisme, som alle livssyn, er åpent for personlig tolkning (Satanisme mindre enn de fleste, tho), så kommer jeg alltid til å ha den tanken i hodet, sant? Eller ev. til jeg har funnet bevis på det motsatte. Men jeg trur ikke jula er beste tida å lese The Satanic Bible igjen. 

          Og som noen nettopp sa: "Jeg vil ikke tenke for mye på sånn, for man blir lost ._.". Jeg har for lengst ødelagt Virkeligheten jeg vokste opp med (jeg tror ikke den var veldig god eller godt teipa sammen ellerno', så jeg saatser på at det ikke var så stort tap), men jeg har altfor lite grunnlag til å bygge opp en ny en.

CONCLUSION: i

Source: Harry Potter confessions

                    Harry Potter er teit.

         ... Nei, ok. Men altså. Jeg husstresser igjen. Jeg har hatt en tendens til det i det siste, tror jeg. Jeg har alltid vært mest på Slytherin, sånn egentlig og om jeg forandre meg fra Slyth til nærmest Gryff (og sikkert tilbake igjen imorra) på heidundrande kort tid, hvordan kan noen være i ett hus fra de er elleve til de er 17? Jeg bare, me no comprehendo.

         Jeg gjorde noe research på HP for noen, og kom over at en av inspirasjonskildene J. K. Rowling er Jessica Mitford, som var kommunist bl.a. Og så bare demra alt for meg, hvilket er litt teit fordi hele greia egentlig er jævlig innlysende. Slytherin er strengt tatt mest til høyre, sånn fullblodsgreier og hele pakka. Dødseterne kan jo klart og tydelig trekkes til nazismen og fullblodsheten (ikke hesten, nei) til rasisme og etnosnasjonalisme. Og jeg er jo ikke noe av dette? Spesielt ikke den høyreheten. Og per idag føler jeg meg ikke mye Ravenclaw, som på en måte var "andrevalget"/-mulighten/hva du vil kalle det, heller. Det er et eller annet med den generelle Raven-attituden som bare blir for æsj for meg, trur jeg. Og at jeg ligger fryktelig dårlig an på skolen.

           Og angående Hufflepuff sier jeg som Draco Malfoy: "If I get Sorted into Hufflepuff, I think I'd leave!". Sånn, jeg finnes ikke meget vennlig, det kan jeg lett innrømme. Jeg jobber ikke hardt, om jeg jobber at all (which reminds me, jeg må pugge historie til imorra) og jeg har litt forskrudde moraler når det kommer til "fair play". Jeg trur jeg muligens kan være ganske lojal. Emphasis på muligens og ganske. Og jeg er meget konkurranseorientert, takk - ikke snakk om at jeg vil være i restlageret.
         Det var forøvrig dette som fikk meg til å sette meg i Slytherin over Ravenclaw i førstninga òg, når jeg tenker på det.

         Men jau. Gryffindor? Really? Mot, lojalitet... Jeg har allerede settla lojaliteten, men jeg kom nettopp fram til at jeg angriper forfra om jeg ikke syns du fortjener en kniv i ryggen. Jeg tror jeg er arrogant. Sånn "du fortjener en kniv i ryggen" og sånt, for jada, jeg har all rett til å dømme folk. Hallo, jeg dømmer meg selv overall nord og ner. Men, jeg trur jeg har mot nok til å stå opp for meg sjøl om jeg gidder. Så er greia om jeg gidder, da. Altså, slik jeg ser det er det ikke noe poeng i å si meninga di om det får deg uti noe dritt det er lite sannsynlig at du kommer deg opp fra.

        Jeg tror egentlig jeg fortsatt er Slyth, jeg, sånn når jeg nå har tenkt meg om. Takk for hjelpa *nods* Og otherwise er Harry Potter fortsatt litt teit. Fire personlighetstyper er meget lite. Altfor lite. Men masse å velge mellom er egentlig ikke mye bedre. *peke på Percy Jackson*


                  Also: Jeg misunner folk evnen til å legge seg.